Ukens kulturminne

Solbergfoss kraftverk

Solbergfoss kraftverk utnytter fem fall på strekningen fra Mørkfoss til Solbergfoss i Glomma. Kraftverket stod ferdig i 1924 med syv av 13 planlagte aggregater, og var etter datidens målestokk et gigantprosjekt. Kraftverket var således planlagt for en produksjon på 108 MW. Frem mot 1959 kom de siste fem aggregatene på plass. Arbeidet med kraftanlegget bød på anleggstekniske og maskinelle utfordringer. For frakt av tunggods til anlegget ble det bygd et jernbanespor. Solbergfoss er et av de utvalgte anleggene i NVEs temaplan Kulturminner i norsk kraftproduksjon.

Kraftverk
Solbergfoss under bygging. Fra NVEs fotoarkiv.

Innsjøen Øyeren og elva Glomma har gjennom tidene opplevd mange store flommer. Etter store skadeflommer i 1966 og 1967 ble omløpstunnelene fra byggeperioden på 1920-tallet tatt i bruk igjen. Det ble satt inn luker, slik at tunnelene kunne bli en del av flomavledningen. Under storflommen i 1995 viste det seg at den tekniske løsningen for dette lukearrangementet ikke var godt nok. Tunnelene ble støpt igjen og erstattet med en flomluke i massivdammen. Denne luken ble satt i drift i 1999.

I 1985 ble Solbergfoss II satt i drift, med ett aggregat på 100 MW. Solbergfoss II er plassert i fjell på østsiden av den gamle kraftstasjonen. De to kraftverkene har samme inntaksmagasin og samme fallhøyde. I dag er Solbergfoss I hovedsakelig et flomkraftverk. Det blir brukt når vannføringen er større enn kapasiteten til Solbergfoss II. De to kraftverkene eies av E-CO Vannkraft as (datterselskap i E-CO Energi as) med to tredjedeler og Statkraft Energi AS med en tredjedel. Begge kraftverkene fjernstyres.

Les mer om byggingen av Solbergfoss på E-COs nettsider.

Teknisk utførelse

Strekningen fra Mørkfoss til Solbergfoss gir en fallhøyde på 21 meter. Med alle aggregatene i drift er det en slukeevne på 680 m³/s i Solbergfoss I. Solbergfoss II har en slukeevne på 550 m³/s.

Kraftstasjon
Bygging av dam og kraftstasjon. Fra NVEs fotoarkiv.

Kraftverkets hoveddeler er dam, inntak, vannveier og kraftstasjon. Dammen er en massiv betongdam (gravitasjonsdam) bygd i årene 1918–23. Den har granittforblending på vannsidens øverste sju meter. Største høyde er 45 meter, og dammens lengde eksklusive flomløpsdelen er 60 meter. Det er anordnet tre flomløp mellom massivdammen og inntaket til kraftstasjonen. For å bygge dammen måtte elveløpet tørrlegges. Dette ble gjort ved hjelp av to tunneler som førte vannet forbi selve fossen. For inntaket ble det sprengt ut et stort kanalbasseng. Fra inntaket ledes vannet gjennom tilløpsrør og turbinspiraler fram til turbinene. Rør og spiraler er utført i armert betong. Den gamle kraftstasjonen er plassert i dagen på langs av elven. En utvidelse kom i 1959. Bygningen har totalt sju etasjer.

Under første verdenskrig var det vanskelig å få tak i utenlandske turbiner. Det nyopprettede vannkraftlaboratoriet ved NTH testet og utviklet turbinmodeller fra de norske produsentene Kværner Brug og Myrens Verksted. Samarbeidet mellom utbygger, leverandør og forskningsinstitusjon ga gode resultater. Alle de 13 aggregatene er fortsatt i drift, mer eller mindre som da de ble installert i perioden 1924–59. Det største aggregatet på 12 MW har utenlandsk leverandør av turbinen (Neyrpic). De øvrige turbinene er på 8 MW og levert av Myrens Verksted og Kværner. To av generatorene er norske (NEBB, 1931 og 1939).

Interiør monteringsarbeid
Montering av aggregatene. Fra NVEs fotoarkiv.

De øvrige er levert av utenlandske produsenter, Oerlikon og Siemens. De ni eldste generatorene er luftavkjølte, mens de fire siste er vannavkjølte. Kraftstasjonen ble modernisert med nye turbinregulatorer og nytt kontrollanlegg i 1999. Den er nå fjernstyrt.

Oerlikan generator
Oerlikon generator. Fra NVEs fotoarkiv.

Kraftanlegget fra 1985 fikk Norges største Kaplan-turbin, i fysiske mål. Løpehjulet har en diameter på 8,3 meter og fire vribare blad. Vekten er 170 tonn. Generatorens rotor har en diameter på 10,5 meter. Aggregatet har vertikal oppstilling.

Se flotte bilder fra kontrollrommet og maskinhallen på vasskrafta.no.

Arkitektur

Den opprinnelige bygningen fra 1920-årene ble tegnet av Bredo Greve. Utvidelsen i 1959 ble tegnet av Geir Grung. Større vinduer og innvendige pilarer for å ta opp belastningen representerer et arkitektonisk brudd med den opprinnelige bygningen. Bygningen må karakteriseres som monumental. Solbergfoss avspeiler også en ny økonomisk virkelighet, det vil si endringer i den økonomiske situasjonen etter første verdenskrig. Det ble ikke brukt naturstein, og borte var mesteparten av de mer romantiske innslagene i arkitekturen. Det er enkelte markeringer med bruk av huggen granitt ved vinduer, porter og luftspjeld. Den utvendige betongoverflaten er ubehandlet, og strukturen etter forskalingsbordene er fortsatt synlige.

Solbergfoss kraftstasjon
Inngangspartiet til kraftstasjonen. Foto: Kari Ansnes/NVE.

Begrunnelse

Utviklingen av vertikalakslede, enhjulede Francis-turbiner var grunnleggende for oppbyggingen av norsk kompetanse på Francis-turbiner for lave fall. Samarbeidet mellom vannkraftlaboratoriet på NTH (nå NTNU) og norske turbinleverandører har fortsatt og har utvilsomt vært viktig for norsk turbinkompetanse og landets internasjonale anseelse på dette området. Det spesielle med turbinene til Solbergfoss er bruken av betongtrommer og en moderne måte å angripe konstruksjonen av løpehjulet på. Dammen med flomavledningsarrangement og kraftstasjonen er mektige byggverk fra en tidlig epoke innen norsk kraftutbygging. Bygget var en anleggs- og bygningsteknisk utfordring og regnes som ingeniørkunst. Maskinhallen er typisk for de store kraftstasjonene fra den tiden, med mange aggregater. Brettet må nevnes, hvorfra overvåkingen av maskinene fant sted – en etasje opp fra maskinsalen.

Solbergfoss
Maskinhallen. Foto: Helena Nynäs/NVE.

Det omtrent 60 år yngre Solbergfoss II har én Kaplan-turbin, som er en senere tids turbintype for lave fall og store vannmengder. Denne Kaplan-turbinen har like stor ytelse som de tretten eldre Francis-turbinene til sammen, og er levert av svenske KaMeWa. Med den gamle kraftstasjonen i dagen og den nye i fjell vises utbygginger fra to epoker.

Utbyggingen førte til at et stort område langs Glomma ble satt under vann. I dag er dette imidlertid et naturskjønt landskap. Etter den siste utbyggingen ble anlegget tildelt en pris for god miljøpleie. Samtidig med installasjonen av den nye luken i dammen i 1999 ble området på vestsiden av elva tilrettelagt for publikum.

Kart
Kart: NVE.

Litteratur

Tekniske kulturminner i Statkraft SF (2002). NIKU/Statkraft Grøner, Oslo.

Thue, Lars (1994): Statens Kraft 1890–1947. Cappelen, Oslo.

Lenker

Kulturminner i norsk kraftproduksjon

Les mer om kulturminner hos Østfold fylkeskommune

Reklamer

Gi en tilbakemelding

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s