Maskinestetikk i kraftverkshallene

 

Interiør. Maskinsal. Herlandfoss kraftverk
NVEs fotoarkiv. Ukjent fotograf – Herlandfoss, Hordaland.

 

Når man betrakter ulike bilder av maskinhaller fra begynnelsen av 1900-tallet, kan man ikke slippe tanken om at det er noe vakkert og kraftfullt over de lange rekkene med store svarte maskiner på et blankpolert, mønstret flisegulv. Maskinene står ruvende på podier som skulpturer i de lange, lyse maskinhaller, høyt under taket og med lys fallende inn fra vinduene – nesten som et kirkerom.

Kraftstasjonene forandret i stor grad utseende fra rundt århundreskiftet 1900 da kraftverksutbyggingen begynte for alvor. Byggene ble til større og mer komplekse anlegg, med flere og større bygninger, flere og mer kraftfulle aggregater. Nesten hvert nye kraftverk som ble bygget, hadde større effekt enn det foregående beskriver Lasse Brunnström i boken Estetik og ingeniorkonst. Arkitektene kom på banen, det var en enorm konkurranse om nye ingeniørkunster og påvirkningen internasjonalt var stor. I tillegg ble det større fokus på å skille de ulike funksjonene i kraftverkene – og maskinhallen ble derfor en hall nettopp for turbinene og generatorene. Maskinhallen måtte tilpasses store maskiner, og rom for transformering og overføring av elektrisk strøm. Etter hvert som man ønsket økt produksjon av elektrisitet vokste maskinhallene og man fikk rom til opptil 10 eller 12 store aggregater på rad og rekke.

I tillegg til turbinens praktiske funksjon og plassering er den på mange måter også selve symbolet på vannkraften. Formen ligner i stor grad på det tidligere brukte vannhjulet og har vært inspirasjon til utforming av vinduer, dekorasjon i stukkatur og stilisert i solformasjoner på dører og porter. Turbinen er et symbol på ingeniørkunsten og er derfor også en del av tanken om modernismens industrisamfunn utover 1900-tallet. Utover 1930-tallet ble det også i kunsten stort fokus på maskinestetikk, vannkraftverket og elektrisitet som symbol på fremskritt.

Utover 60- og 70 tallet ble flere og flere av maskinhallene og kraftverkene flyttet inn i fjell og i dag er dette det vanligste for mellomstore og store kraftverk. Plasseringen førte med seg nye utfordringer når det gjaldt bygging og landskapsmessige forhold. Maskinene ble utviklet med større ytelse enn tidligere og man trengte ikke lenger de lange salene der maskinene lå på rad og rekke. Maskinsalene er allikevel det som oftest utgjør det største volumet i kraftverkene ettersom traverskraner skal kunne manøvreres inne i hallen. Utformingen av veggflatene og himlingen kan bestå av alt fra støpte betongflater til ubehandlet fjell. Arkitektene har fortsatt ansvaret for utformingen av interiøret og portalbyggene.

Til tross for plasseringen i fjell fremstår maskinene fortsatt som estetiske skulpturer i de store hallene.  Maskinene står fortsatt plassert tronende i de store hallene, blankpolerte, stående på et podium på et blankpolert gulv – som en skulptur.

Sagnfossen kraftverk
Sagnfossen kraftverk fra 1964, Trysil kommune, Hedmark. Foto: NVE.
Alta msal 23
Alta kraftverk. Maskinhallen er tegnet av Egil Sorteberg. Foto: NVE
svartisen Maskinhallen105-0535_IMG
Maskinhallen i Svartisen kraftverk, satt i drift i 1993. Foto: NVE

 

Faktaboks: Turbin sammen med generator omtales som aggregat. Det vanlige er at aggregatet består av en turbin og en generator.

Kilder:

Lasse Brunnström (2001) Estetik & ingenjörkonst, Riksantikvarieämbetets förlag:Stockholm.

Kjell Erik Stensby og Margrethe Moe (2006), Kulturminner i norsk kraftproduksjon. Revidert versjon: Bjørsvik, Nynäs og Faugli (2013) NVE-rapp: 2013:52.

Advertisements

Gi en tilbakemelding

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s