Dammen inngår i et elvekraftverk i Glomma noen kilometer nord for Sørumsand. Kraftverket ble bygd av Akershus Amt i perioden 1918-1922. Den første kraftstasjonsbygningen fra 1921, som dammen hører til, ligger på østsiden av elva. Kraftstasjonsbygningen ble tegnet av arkitekt Thorvald Astrup og fremstår som en forlengelse av dammen. Den er et monumentalt byggverk i nyklassisistisk stil. Dammen ble bygd ved foten av et langt fossestryk og er en massivdam i betong.
Rånåsfoss dam. Foto: Helena Nynäs/NVE.
Alle overløp og pilarer er forblendet med Iddefjord-granitt. Dimensjoneringen av dammen er kraftig for å tåle storflom. Lengden er 180 meter, og den største høyden er 18 meter. Det er to små lukehus på dammen. Disse brukes til utstyr for åpning og lukking av lukene. Dammen har tre flomløp, en i form av valseluke og to sektorluker. Da valseluken ble produsert var den verdens største; 45 meter bred og 6,5 meter høy. Sektorlukene er 50 meter brede. Dammen har et isløp nærmest kraftstasjonen. På vestre siden av elva ble det anlagt en tømmerrenne. Den ble imidlertid ikke brukt mange ganger fordi sektorlukene, manøvrerbare med en kjørbar heisebukk, viste seg lette å betjene for tømmerfløtningen.
Valseluken under oppføring av dammen. Foto: NVEs arkiv.
I 1981-83 ble det bygd ny kraftstasjon, Rånåsfoss II, på vestsiden av elva. Mellom den nye kraftstasjonen og dammen ble det samtidig bygd et tømmerløp, et isløp og en fisketrapp. Fløtningen opphørte i 1985. Fisketrappen ligger i avløpskanalen og er i drift. For tiden foregår det ombygging av det gamle kraftverket ved at gamle turbiner og generatorer blir skiftet ut. Det nye maskineriet blir plassert i et bygg med glassfasader mellom lukehuset og den gamle kraftstasjonen.
Vurdering
Dammen er en viktig del av elvekraftverket Rånåsfoss, et utvalgt kulturminne i nasjonalt perspektiv. Hele kraftverket representerer 1920-tallets formspråk og er en god illustrasjon på et stort og viktig kraftanlegg langs landets største elv. Dammen er imponerende i sin størrelse og utforming. Den står godt til de tilliggende anleggenes monumentalitet. De tre lukene var for sin tid sjeldent
Kilder
Bjørnsen, Bjørn (1997): Akershus Energi 75 år – En fortelling om fossen og samfunnet
Solem, Arne (red) (1954): Norske Kraftverker bind I. Teknisk Ukeblads Forlag
Stensby, Kjell Erik & Moe, Margrethe (2006): Kulturminner i norsk kraftproduksjon.
Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat, rapport nr 2/2006
Kraftledningen er en av de utvalgte i temaplanen Kraftoverføringens kulturminner. Visjoner om elektriske jernbaner utløste de første statlige oppkjøpene av fossefall allerede i 1890-årene. Elektriske baner ble regnet som overlegne de dampdrevne, ikke minst der det var stor trafikk og stor stigning. Med jernbaner drevet av strøm fra norsk vannkraft ville Norge også kraftig redusere avhengigheten av kulleveranser fra utlandet.
Ledningen ved Sundet koblingshus. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE
Til tross for flere initiativ og konkrete forslag i Stortinget, tok det lang tid før Norge fikk en statlig satsing på elektrifisering av jernbanen. De første jernbanene som ble elektrifisert var i stedet privatbaner. Av disse kan nevnes Thamshavnbanen, som ble elektrifisert i 1908, og Norsk Hydros baner Tinnosbanen og Rjukanbanen, som ble elektrifisert i 1911.
Den 29. juli 1912 vedtok Stortinget å elektrifisere jernbanen Kristiania–Drammen. Resultatet ble at man valgte å bygge Hakavik kraftverk ved innsjøen Eikeren i Buskerud for produksjon av enfasestrøm til jernbanen. Hakavik var svært velegnet som produksjonsanlegg, blant annet på grunn av de gode reguleringsmulighetene og den sentrale beliggenheten i forhold til flere jernbanestrekninger på Østlandet.
Linjen fra Hakavik til Asker. Kart: NVE.
For å forsyne Drammensbanen med strøm, bygget NVE en overføringsledning fra Hakavik, via Sundet koblingshus i nordenden av Eikeren, til Asker transformatorstasjon. NVE bygget og drev ledningen Hakavik–Sundet–Asker, mens Statsbanene bygget og drev avgreningslinjene vestover fra Sundet koblingshus, mot Skollenborg 1 og Neslandsvatn. Ledningen Hakavik–Asker ble spenningssatt fra Hakavik 8. mai 1922.
Gjennom etterkrigstiden økte både kraftproduksjonen og kraftforbruket, og kapasiteten i Asker transformatorstasjon ble derfor for liten. For å øke kapasiteten faset man derfor ut den opprinnelige stasjonen i Asker og bygget nye Asker omformer innsprengt i fjellet like ved. Asker omformer ble satt i drift 22. mai 1965, og ledningen fra Hakavik ble da ført inn til dette anlegget.
Da Statkraft ble skilt ut fra NVE i 1986, fulgte ledningen, bortsett fra strekningen Petraborg–Kjenner, med i det nye selskapet. Etter delingen av Statkraft i 1992, gikk den videre til Statnett. Bane Energi overtok eierskapet fra 1. januar 2006. Strekningen mellom Petraborg og Kjenner eies i dag fortsatt av EB Nett AS.
Opprinnelig mast. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE.
Teknisk utførelse
Ledningen Hakavik–Asker er omkring 55 km lang, og bygget med 55 kV-énfasestrøm med en frekvens på 16 2/3 hertz. I Sundet mellom Eikeren og Fiskumvannet ble det bygget et koblingshus med avgreninger mot Skollenborg og Neslandsvatn. Videre bygget man ledningen frem til Asker transformatorstasjon, der spenningen ble nedtransformert til omkring 15 kV og ledet ut på jernbanenes kontaktledning. I 1960 ble endepunktet flyttet til nye Asker omformer.
Omformerne er plassert inne i gamle jernbanevogner. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE.
De opprinnelige mastene fra 1922 er en kombinasjon av A-master (hovedsakelig) og H-master i stål, stående på betongfundament. Ved idriftsettelsen var det 331 master i ledningen, med gjennomsnittlig spennlengde på ca 150 meter. Mellom Petraborg og Kjenner ble imidlertid ledningen fra 1966 lagt på det som i dag er EB Netts masterekke, og de opprinnelige mastene på denne delen av strekningen ble revet. Her er det også stålmaster på betongfundament, men av atskillig større dimensjoner enn de opprinnelige mastene.
Linene er hovedsakelig av to trådsett med 2×35 mm2 kobber hver, men forsterket med 50 mm2 i enkelte spenn. Topplinen er av 50 mm2 ståltråd. På den delen av strekningen som går på felles master med EB Netts ledning, er det i dag liner av 2×95 mm2 stålaluminium. Det siste partiet av ledningen, mellom Borgen og Asker, ble for øvrig lagt i jordkabel i 1989.
Begrunnelse
Elektrifiseringen av jernbanene i Norge har vist seg å være helt avgjørende med tanke på å gjøre disse driftssikre, miljøvennlige, effektive og økonomisk konkurransedyktige. Det første statlige initiativet i denne sammenhengen var elektrifiseringen av Drammensbanen i 1922. Strømmen til denne jernbanelinjen ble overført via kraftledningen Hakavik–Asker. Ledningen var med andre ord en tidlig og viktig brikke i en prosess som var av meget stor betydning for samferdsels- og samfunnsutviklingen i Norge på 1900-tallet.
Det som i dag kanskje gjør ledningen Hakavik–Asker mest spesiell, er omfanget av originalt teknisk materiell som fortsatt er i bruk. På strekningene Hakavik–Petraborg og Kjenner–Borgen står fortsatt de opprinnelige mastene fra 1922. Her går også opprinnelige strømførende kobberliner, og det er utstrakt bruk av opprinnelige isolatorer. Disse partiene av ledningen gjør dermed Hakavik–Asker til et av de aller eldste kraftoverføringsanleggene i Norge som fortsatt er i drift med opprinnelig teknisk utstyr.
Hakavik kraftverk har en stor, nesten majestetisk, hovedbygning, tegnet av arkitekt Sigmund Brænne, og er i seg selv et viktig kulturminne. Kraftverket ble vedtatt bygget av staten for å produsere elektrisitet til den norske jernbanen, og har dermed hatt stor betydning for den generelle samfunnsutviklingen. Rundt kraftverket bygget det seg i 1920-årene også opp et lite lokalsamfunn, med boliger og annen infrastruktur. I den andre enden av ledningen ble opprinnelig Asker transformatorstasjon bygget. Den flotte bygningen, i upusset tegl, med rundbuede vinduer og et markert borgaktig tårn, har i dag fått ny funksjon som kunstgalleri.
Eidet, Kjell (1972): Hakavik kraftverk 50 år. Fossekallen, Nr. 5, 1972: 12-14.
NVE (2006): Kulturminner i norsk kraftproduksjon.Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. Rapport nr. 2/2006.
Sveaas, H (1951): Elektrifisering av jernbaner i Norge. i Sandberg, J. (1951): Trekk fra elektrisitetsforsyningens utvikling – Del 2. Utviklingen i vårt land 1901-1951, s. 452-478. Oslo: Norske Elektrisitetsverkers Forening.
Sootkanalen er en av 62 utvalgte kulturminner i NVEs temaplan Kulturminner i vassdrag. Kanalen ble bygget av Engebret Soot i 1847-1849 for å frakte tømmer motstrøms, slik at tømmeret, som tidligere ble fraktet medstrøms inn i Sverige, kunne komme over i Haldenvassdraget.
Museumsordningen 