Stikkordarkiv: Buskerud

Numedalslågen – historiske flommer

Foto: Arne T.Hamarsland/NVE
Foto: Arne T.Hamarsland/NVE
(tekstkilder: Lars Andreas Roald, Flom i Norge, 2013 og www.flommer.no)

Det er i disse dager flom på Østlandet, og spesielt Telemark og Buskerud har vært preget av flomvarsler den siste tiden.

Numedalslågen og Kongsberg har vært spesielt utsatt etter store nedbørsmengder og ekstremværet Petra. Ifølge hydrologene ved NVE skjer dette på grunn av overfylte vassdrag, mettet og vått terreng og mye nedbør.

Numedalslågen har et nedslagsfelt på 5577 kvadratkilometer, er 359 km lang og dermed en av Norges lengste elver. Elva har sitt utspring på Hardangervidda og renner derfra gjennom Sæterdalen til Dagali og videre nedover Numedal til Kongsberg og gjennom Lågendalen ned til Larvik. Langs Lågen finner vi mange kraftstasjoner. Ved byggingen av kraftstasjonene var det behov for å regulere vannet bedre. Vannet lagres/magasineres i Pålsbufjorden, Tunhovdfjorden og Sønstevatn. Det første kraftanlegget i Numedalslågen var Kongsberg Elektricitetsverk i 1896. Senere ble mange andre fossefall bygd ut.

Numedalslågen har vært utsatt for flere flommer opp gjennom tidene, oftest på vår og sommer i forbindelse med isbryting og nedbør. Eksempler på dette er storflommene i 1789,1860, 1916, 1927 og i nyere tid, 2007. Spesielt flommene i 1789 og 1860 fremstår som store og dramatiske.

Flom på Notodden 1927. Foto: Ræstads fotosamling/NVE
Notodden 1927. Byen ligger i nedbørsfeltet til Skienvassdraget som også ble berørt av flommen i 1927. Foto: Ræstads fotosamling/NVE
Flommen i 1860 er en av de største man vet om i Numedalslågen. Flomnivået er kjent ved Labro fra 1860. Det ble satt i gang daglige målinger der fra 1873.Dersom den eldste vannføringskurven der brukes, svarer nivået i 1860 til en vannføring på 1285 m3/s  eller 302 l/s km2. Da kom det mye nedbør i 6 uker fra først i mai. Temperaturen var høy, noe som satt fart på snøsmeltningen i fjellet. Dette utløste store skader og flere skred. Dette skapte store bølger i Norefjorden som slo over hovedveien som var under bygging på østsiden av fjorden. Flere mennesker ble tatt av bølgene, men klarte å redde seg. Tømmer samlet i tømmerlenser eller fløtningshengsler var en av de farligste årsakene til skade under storflommer på denne tiden. I Numedal rev flommen med seg alle henglser og bruer på sin vei nedover vassdraget. Det kom drivende tømmer, trær med rot og topp, hele sommerfjøs og døde husdyr som samlet seg i hengslet. Til tross for forsøk på å sikre hengslet sprang det 17. juni og tømmeret raste ned elva. Den tok med seg Nybrua i Kongsberg som styrtet inn i Nybrufossen. Vannet flommet inn i butikker og øst- og vestsiden av byen ble skilt fra hverandre av Numedalslågen. (Utdrag fra boken Flom i Norge av Roald, forkortet versjon)

Hoggtveitfoss Ca. 1 km nordøst for Styrvoll kirke. Numedalslågen. Foto: Nils Gamnes, 1920/NVEs fotoarkiv
Hoggtveitfoss Ca. 1 km nordøst for Styrvoll kirke. Numedalslågen. Foto: Nils Gamnes, 1920/NVEs fotoarkiv
 

Myklestufoss og bro, Veggli ved Numedalslågen. Foto: Nils Gamnes, 1920/NVEs fotoarkiv
Myklestufoss og bro, Veggli ved Numedalslågen. Foto: Nils Gamnes, 1920/NVEs fotoarkiv
Flommen i 2007 var den største siden 1927, med 933 m3/s. Den får dermed et gjentaksintervall på rundt 100 år. Flommen var den tredje største i den uregulerte Jondalselva, men kommer langt ned på listen i hovedelva takket være reguleringene der. Allikevel ble ødeleggelsene store langs vassdraget og vannføringen var rundt 5 meter eller høyere enn vanlig i juli.

Fra Flommen i Numedalslågen juli 2007. Foto: NVE
Fra Flommen i Numedalslågen juli 2007. Foto: NVE

Ukens kulturminne

Hol I

Elektrisitet til alminnelig forbruk gikk til å begynne med til belysning. Etter hvert ble det mer vanlig å bruke elektrisitet også til oppvarming. Dermed økte behovet for kraft. Få måneder før andre verdenskrig brøt ut i Norge i april 1940, kom vedtaket om at det kommunale Oslo Lysverker skulle bygge et kraftverk i Hol i Hallingdal. Kraftverket er et av de utvalgte anleggene i NVEs temaplan Kulturminner i norsk kraftproduksjon.

Kraftstasjonen-vegg-DSCN0632
Kraftstasjonen Hol I. Foto: NVE.

Utbyggingen av Hol I startet i september samme år. Det ble imidlertid full stans i arbeidene sommeren 1943. Først etter frigjøringen i 1945 kom arbeidet i gang igjen. De to første aggregatene ble satt i drift i 1949, de to siste i 1954 og 1956. Fjernledningen på 19 mil for en spenning på 220 kV var da allerede bygd fram til transformatorstasjonen i Oslo.

Reguleringene som ble gjennomført av Oslo Lysverker i Hallingdalsvassdraget, var av stor betydning for driften av kraftverkene lenger ned i vassdraget. I dag heter Oslo kommunes kraftselskap E-CO Vannkraft. Les mer om oppgraderingen av Hol I mellom 2009-2012.

Teknisk utførelse

Hol I er bygd ut for to forskjellige fallhøyder. Begge har fall til Holselva (Høvsfjord) 598 moh. ved Hovet. Votnasiden har inntak i Varaldsetvatnet på nivå omtrent 1 000 meter over havet, og Urundasiden har inntak i Strandevatnet på noe under 1 000 meter. Bortsett fra en kobling i magasinet i Stolsvatnet og en tidligere mulighet for en forbindelse i rørgaten har Votnasiden og Urundasiden separate nedbørfelt, magasiner, tilløpssystemer og aggregater. Kraftstasjonen og utløpskanalen er felles for de to anleggene.

Hovedmagasinet for Votnasiden er dannet ved oppdemning av omtrent 14 større og mindre vatn. Magasinet er etablert ved dammer ved Stolsvatnet, Mjåvatnet og Olsendvatnet og med kanaler mellom flere av de opprinnelige vatnene. Den kjente Stolsvassdammen er den største av dammene i Votnasiden. Den 730 meter lange dammen sto ferdig i 1948. Dammens lengste del er en såkalt flerbuedam og består av 13 vertikale hvelv med spenn på 40 meter. Inntaksmagasinet i Varaldsetvatnet er oppdemt med en regulering. Fra inntaket i magasinet er det en tunnel fram til fordelingsbassenget ovenfor kraftstasjonen.

Urundasiden har inntak i Strandevatnet. Magasinvolumet er på 554 mill. m³. Urundasiden kan utnytte deler av magasinet i Stolsvatnmagasinet. Tilløpstunnelen fra inntaket i Strandevatnet til fordelingsbassenget er 17,2 kilometer og ble drevet fra fem tverrslag. Det ble arbeidet på tre skift og med seks mann på hver stuff. Utstyret var lette bormaskiner med knematere og hardmetallbor. Byggingen av steinfyllingsdammen startet i 1953, og dammen var ferdig i 1955. Damhøyden er 40 meter, og dammen har en lengde på 370 meter. Dammen ble bygd etter ”de mest moderne metoder”. Metodene besto blant annet i massetransport, utlegging og valsing av massene i dammen. Dammen har en sentral tetningskjerne av morene. Det er et fordelingsbasseng for hver av sidene.

Maskinsalen-vinduer-DSCN0622 NVE s 230
Maskinhallen med saltak. Foto: NVE.

Kraftstasjonen er bygd i betong og har et grunnareal på 13 000 m². Bunnen er nedsprengt i fjell. Fra kraftstasjonen er det en 230 meter lang utløpstunnel til Holselva. For hvert fall er det to like store aggregater med vertikal oppstilling. På Votnasiden er det to turbiner på 45 MW hver, mens Urundasiden har to turbiner på 50 MW hver. Alle er Francisturbiner som ble levert av Kværner. De to første hadde ”verdensrekord” både for ytelse og trykkhøyde da de kom i drift i 1949. De fire luftavkjølte generatorene ble levert av NEBB. Det er to transformatorer. Begge er på 110 MVA. Transformatorene er plassert i egne celler i koblingsanlegget. Begge ble levert av ABB National i 1990 og erstattet de opprinnelige transformatorene. Koblingsanlegget ble modernisert tidlig på 1990-tallet.

Arkitektur

Etter andre verdenskrig ble det tatt i bruk mer tradisjonelle norske former. Et utslag var at saltaket igjen kom til heder og verdighet. Hol I er et eksempel på denne tendensen. Her harmonerer saltaket godt med fjellandskapet. Kraftstasjonen er tegnet av Daniel Hofflund (1897–1967). Han var på denne tiden byarkitekt i Oslo.

Begrunnelse

Hol I ble et viktig bidrag til landets og spesielt hovedstadens elektrisitetsforsyning like etter krigen. Hol I var det første kraftverket som Oslo Lysverker bygde i Hallingdal, og var en god start og en nyttig erfaring både for fortsatt utbygging i Hallingdal og de senere utbyggingene i områder som lå langt fra byer. Hol I ble bygd delvis etter planer fra før andre verdenskrig og var det siste store norske anlegget som ble bygd med rørgate og kraftstasjon i dagen. Det er til og med det største. De to første turbinene i Hol I var de største Francis-turbinene i verden både i ytelse og fallhøyde da de ble satt i drift i 1949. Rekorden gjaldt inntil de første aggregatene på 50 MW i Nedre Vinstra kraftverk kom i drift i 1953. Turbinene i Hol I var en del av utviklingen av norskproduserte Francis-turbiner for stadig høyere fall og ytelser.

Steinfyllingsdammen som stod ferdig i 1955 etter en byggetid på tre sesonger var ny innen norsk kraftutbygging. Denne damtypen ble raskt svært vanlig i Norge og har hatt en stor betydning for kraftutbyggingen. Senere er det bygd et stort antall steinfyllingsdammer, og mange av dem er betydelig større. Både kraftstasjoner i fjell og steinfyllingsdammer ble først begrunnet med krav til sikkerhet og beredskap med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig. Dersom utbyggingen hadde begynt etter krigen, hadde kraftstasjonen ganske sikkert blitt plassert i fjell. De to store dammene ved Hol I, Stolsvassdammen og Strandevassdammen, representerer to forskjellige utviklinger. Stolsvassdammen ble bygd før steinfyllingsdammene hadde fått innpass, og det ble der bygd en betongdam av en sjelden type. Nå, bortimot 60 år etter, skal flerbuedammen erstattes av en steinfyllingsdam.

Flerbuedam Stolsvatn
Stolsvassdammen i 2011. Foto: Hilde Harket/NVE.

Se Hallingdølens film av åpningen av den nye Stolsvassdammen i 2010.

Utbyggingen av Hol I var et stort prosjekt for sin tid. Det ble forsinkelser både på grunn av krigen og ressursknappheten etterpå, men dette førte trolig til at deler av anlegget fikk en annen utførelse enn først planlagt. Det er et stort, sammensatt system av magasiner og vannveier, lange tunneler, steinfyllingsdam, to ulike fall i samme kraftstasjon og høytrykks Francis-turbiner i den første fasen av en ny teknologisk tidsalder. En lite brukt damtype og kraftstasjonen og rørgaten i dagen er mer å henregne til ”gamle dager”. Men også disse er på grunn av størrelsen og teknikken viktige innslag i norsk kraftutbygging. Hol I representerer sammen med noen andre kraftverk fra denne tiden et skille i norsk kraftutbygging.

Litteratur

Johannessen, Finn Erlend (1992): I støtet. Ad Notam Gyldendal, Oslo.

Mjelstad, Hjalmar (1949): Hol kraftverks hydrauliske maskineri og elektriske anlegg. Svenska Vattenkraftföreningens Publikationer (409), Stockholm.

Thue, Lars (1994): Statens Kraft 1890–1947. Cappelen, Oslo.

Wasberg, Gunnar Christie (1967): Oslo Lysverker 1892–1967. Oslo Lysverker, Oslo.

Lenker

Kulturminner i norsk kraftproduksjon

Les mer om kulturminner hos Buskerud fylkeskommune

Ukens kulturminne

Kraftledningen Hakavik – Asker

Kraftledningen er en av de utvalgte i temaplanen Kraftoverføringens kulturminner. Visjoner om elektriske jernbaner utløste de første statlige oppkjøpene av fossefall allerede i 1890-årene. Elektriske baner ble regnet som overlegne de dampdrevne, ikke minst der det var stor trafikk og stor stigning. Med jernbaner drevet av strøm fra norsk vannkraft ville Norge også kraftig redusere avhengigheten av kulleveranser fra utlandet.

Sundet koblingshus - Henning Weyergang-Nielsen (4)
Ledningen ved Sundet koblingshus. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE

Til tross for flere initiativ og konkrete forslag i Stortinget, tok det lang tid før Norge fikk en statlig satsing på elektrifisering av jernbanen. De første jernbanene som ble elektrifisert var i stedet privatbaner. Av disse kan nevnes Thamshavnbanen, som ble elektrifisert i 1908, og Norsk Hydros baner Tinnosbanen og Rjukanbanen, som ble elektrifisert i 1911.

Den 29. juli 1912 vedtok Stortinget å elektrifisere jernbanen Kristiania–Drammen. Resultatet ble at man valgte å bygge Hakavik kraftverk ved innsjøen Eikeren i Buskerud for produksjon av enfasestrøm til jernbanen. Hakavik var svært velegnet som produksjonsanlegg, blant annet på grunn av de gode reguleringsmulighetene og den sentrale beliggenheten i forhold til flere jernbanestrekninger på Østlandet.

Kart
Linjen fra Hakavik til Asker. Kart: NVE.

For å forsyne Drammensbanen med strøm, bygget NVE en overføringsledning fra Hakavik, via Sundet koblingshus i nordenden av Eikeren, til Asker transformatorstasjon. NVE bygget og drev ledningen Hakavik–Sundet–Asker, mens Statsbanene bygget og drev avgreningslinjene vestover fra Sundet koblingshus, mot Skollenborg 1 og Neslandsvatn. Ledningen Hakavik–Asker ble spenningssatt fra Hakavik 8. mai 1922.

Gjennom etterkrigstiden økte både kraftproduksjonen og kraftforbruket, og kapasiteten i Asker transformatorstasjon ble derfor for liten. For å øke kapasiteten faset man derfor ut den opprinnelige stasjonen i Asker og bygget nye Asker omformer innsprengt i fjellet like ved. Asker omformer ble satt i drift 22. mai 1965, og ledningen fra Hakavik ble da ført inn til dette anlegget.

Da Statkraft ble skilt ut fra NVE i 1986, fulgte ledningen, bortsett fra strekningen Petraborg–Kjenner, med i det nye selskapet. Etter delingen av Statkraft i 1992, gikk den videre til Statnett. Bane Energi overtok eierskapet fra 1. januar 2006. Strekningen mellom Petraborg og Kjenner eies i dag fortsatt av EB Nett AS.

Ledningen ved Sundet - Henning Weyergang-Nielsen (3)
Opprinnelig mast. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE.

Teknisk utførelse

Ledningen Hakavik–Asker er omkring 55 km lang, og bygget med 55 kV-énfasestrøm med en frekvens på 16 2/3 hertz. I Sundet mellom Eikeren og Fiskumvannet ble det bygget et koblingshus med avgreninger mot Skollenborg og Neslandsvatn. Videre bygget man ledningen frem til Asker transformatorstasjon, der spenningen ble nedtransformert til omkring 15 kV og ledet ut på jernbanenes kontaktledning. I 1960 ble endepunktet flyttet til nye Asker omformer.

Asker omformere i jernbanevogner - Henning Weyergang-Nielsen
Omformerne er plassert inne i gamle jernbanevogner. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE.

De opprinnelige mastene fra 1922 er en kombinasjon av A-master (hovedsakelig) og H-master i stål, stående på betongfundament. Ved idriftsettelsen var det 331 master i ledningen, med gjennomsnittlig spennlengde på ca 150 meter. Mellom Petraborg og Kjenner ble imidlertid ledningen fra 1966 lagt på det som i dag er EB Netts masterekke, og de opprinnelige mastene på denne delen av strekningen ble revet. Her er det også stålmaster på betongfundament, men av atskillig større dimensjoner enn de opprinnelige mastene.

Linene er hovedsakelig av to trådsett med 2×35 mm2 kobber hver, men forsterket med 50 mm2 i enkelte spenn. Topplinen er av 50 mm2 ståltråd. På den delen av strekningen som går på felles master med EB Netts ledning, er det i dag liner av 2×95 mm2 stålaluminium. Det siste partiet av ledningen, mellom Borgen og Asker, ble for øvrig lagt i jordkabel i 1989.

Grafikk

Begrunnelse

Elektrifiseringen av jernbanene i Norge har vist seg å være helt avgjørende med tanke på å gjøre disse driftssikre, miljøvennlige, effektive og økonomisk konkurransedyktige. Det første statlige initiativet i denne sammenhengen var elektrifiseringen av Drammensbanen i 1922. Strømmen til denne jernbanelinjen ble overført via kraftledningen Hakavik–Asker. Ledningen var med andre ord en tidlig og viktig brikke i en prosess som var av meget stor betydning for samferdsels- og samfunnsutviklingen i Norge på 1900-tallet.

Det som i dag kanskje gjør ledningen Hakavik–Asker mest spesiell, er omfanget av originalt teknisk materiell som fortsatt er i bruk. På strekningene Hakavik–Petraborg og Kjenner–Borgen står fortsatt de opprinnelige mastene fra 1922. Her går også opprinnelige strømførende kobberliner, og det er utstrakt bruk av opprinnelige isolatorer. Disse partiene av ledningen gjør dermed Hakavik–Asker til et av de aller eldste kraftoverføringsanleggene i Norge som fortsatt er i drift med opprinnelig teknisk utstyr.

Hakavik kraftverk har en stor, nesten majestetisk, hovedbygning, tegnet av arkitekt Sigmund Brænne, og er i seg selv et viktig kulturminne. Kraftverket ble vedtatt bygget av staten for å produsere elektrisitet til den norske jernbanen, og har dermed hatt stor betydning for den generelle samfunnsutviklingen. Rundt kraftverket bygget det seg i 1920-årene også opp et lite lokalsamfunn, med boliger og annen infrastruktur. I den andre enden av ledningen ble opprinnelig Asker transformatorstasjon bygget. Den flotte bygningen, i upusset tegl, med rundbuede vinduer og et markert borgaktig tårn, har i dag fått ny funksjon som kunstgalleri.

Asker trafo - Henning Weyergang-Nielsen - NVE
Galleri trafo. Foto: Henning Weyergang-Nielsen/NVE

Litteratur:

Eidet, Kjell (1972): Hakavik kraftverk 50 år. Fossekallen, Nr. 5, 1972: 12-14.

NVE (2006): Kulturminner i norsk kraftproduksjon.Oslo: Norges vassdrags- og energidirektorat. Rapport nr. 2/2006.

Sveaas, H (1951): Elektrifisering av jernbaner i Norge. i Sandberg, J. (1951): Trekk fra elektrisitetsforsyningens utvikling – Del 2. Utviklingen i vårt land 1901-1951, s. 452-478. Oslo: Norske Elektrisitetsverkers Forening.

Thue, Lars (2006): Statens kraft – Bind 1, 1890-1947. Oslo: Universitetsforlaget.

Muntlige kilder:

Jon Ragnar Lundborg, Bane Energi

Magne Tveit, Bane Energi

Lenker

Kraftoverføringens kulturminner

Interaktivt kart over NVEs utvalgte kulturminner

Les mer om kulturminner hos Buskerud og Akershus fylkeskommuner