En gang i måneden fremover kommer vi til å belyse ulike arkitekter som har jobbet mer eller mindre med å tegne kraftverk i løpet av sin karriere. Fra begynnelsen av 1900-tallet og frem til i dag er det blitt tegnet flere flotte, monumentale, nyskapende, tidsrepresentative eller spesielle kraftstasjonsbygninger som i dag regnes som kulturminner.
Vi starter med Ingvar Magnus Olsen Hjorth (1862-1927). Han var arkitekten ved det som regnes som den første arkitekttegnede kraftstasjonen, Hammeren kraftverk i Maridalen i Oslo. Kraftstasjonen ble bygget i 1900, rundt den tiden kunsthistoriker Ivar E. Stav beskriver som arkitektenes inntog i arbeidet med kraftstasjoner.
Foto: Hammeren kraftverk, 1898, Oslo Byarkiv/Oslo Lysverker.
(tekstkilder: Lars Andreas Roald, Flom i Norge, 2013 og www.flommer.no)
Det er i disse dager flom på Østlandet, og spesielt Telemark og Buskerud har vært preget av flomvarsler den siste tiden.
Numedalslågen og Kongsberg har vært spesielt utsatt etter store nedbørsmengder og ekstremværet Petra. Ifølge hydrologene ved NVE skjer dette på grunn av overfylte vassdrag, mettet og vått terreng og mye nedbør.
Numedalslågen har et nedslagsfelt på 5577 kvadratkilometer, er 359 km lang og dermed en av Norges lengste elver. Elva har sitt utspring på Hardangervidda og renner derfra gjennom Sæterdalen til Dagali og videre nedover Numedal til Kongsberg og gjennom Lågendalen ned til Larvik. Langs Lågen finner vi mange kraftstasjoner. Ved byggingen av kraftstasjonene var det behov for å regulere vannet bedre. Vannet lagres/magasineres i Pålsbufjorden, Tunhovdfjorden og Sønstevatn. Det første kraftanlegget i Numedalslågen var Kongsberg Elektricitetsverk i 1896. Senere ble mange andre fossefall bygd ut.
Numedalslågen har vært utsatt for flere flommer opp gjennom tidene, oftest på vår og sommer i forbindelse med isbryting og nedbør. Eksempler på dette er storflommene i 1789,1860, 1916, 1927 og i nyere tid, 2007. Spesielt flommene i 1789 og 1860 fremstår som store og dramatiske.
Notodden 1927. Byen ligger i nedbørsfeltet til Skienvassdraget som også ble berørt av flommen i 1927. Foto: Ræstads fotosamling/NVEFlommen i 1860 er en av de største man vet om i Numedalslågen. Flomnivået er kjent ved Labro fra 1860. Det ble satt i gang daglige målinger der fra 1873.Dersom den eldste vannføringskurven der brukes, svarer nivået i 1860 til en vannføring på 1285 m3/seller 302 l/s km2. Da kom det mye nedbør i 6 uker fra først i mai. Temperaturen var høy, noe som satt fart på snøsmeltningen i fjellet. Dette utløste store skader og flere skred. Dette skapte store bølger i Norefjorden som slo over hovedveien som var under bygging på østsiden av fjorden. Flere mennesker ble tatt av bølgene, men klarte å redde seg. Tømmer samlet i tømmerlenser eller fløtningshengsler var en av de farligste årsakene til skade under storflommer på denne tiden. I Numedal rev flommen med seg alle henglser og bruer på sin vei nedover vassdraget. Det kom drivende tømmer, trær med rot og topp, hele sommerfjøs og døde husdyr som samlet seg i hengslet. Til tross for forsøk på å sikre hengslet sprang det 17. juni og tømmeret raste ned elva. Den tok med seg Nybrua i Kongsberg som styrtet inn i Nybrufossen. Vannet flommet inn i butikker og øst- og vestsiden av byen ble skilt fra hverandre av Numedalslågen. (Utdrag fra boken Flom i Norge av Roald, forkortet versjon)
Hoggtveitfoss Ca. 1 km nordøst for Styrvoll kirke. Numedalslågen. Foto: Nils Gamnes, 1920/NVEs fotoarkiv
Myklestufoss og bro, Veggli ved Numedalslågen. Foto: Nils Gamnes, 1920/NVEs fotoarkivFlommen i 2007 var den største siden 1927, med 933 m3/s. Den får dermed et gjentaksintervall på rundt 100 år. Flommen var den tredje største i den uregulerte Jondalselva, men kommer langt ned på listen i hovedelva takket være reguleringene der. Allikevel ble ødeleggelsene store langs vassdraget og vannføringen var rundt 5 meter eller høyere enn vanlig i juli.
Hvorfor har NVE-logoen en hest som motiv? Og når ble dagens logo tatt i bruk? Etatens historie er spekket med små og store fortellinger som vi forsøker å dra frem i lyset på Museumsordningens blogg. Historien om NVEs logo er en av dem.
I 1954 ønsket NVE sin egen logo på lik linje med andre større statsinstitusjoner. De holdt derfor, som man ofte gjør i Norge, en offentlig emblemkonkurranse. Over 200 forslag ble sendt inn, men logoen tegnet av Sverre Pettersen med mottoet ”Elektrisitet-Vassdrag-Hestekrefter” vant. Pettersens vinnerutkast bestod av tre bølgende vannlinjer og en hest som symboliserte vann og hestekrefter, med NVE skrevet over motivet.
I 1956 bestemte juryen seg for at de ønsket et mer offentlig preg over logoen og sendte utkastet til en heraldiker på Riksarkivet. Han kom med forslag til justeringer på logoen som Pettersen modifiserte og tegnet på nytt i 1957. Motivet fikk nå tilført en krone, vannlinjene forsvant og bokstavene ”NVE” ble plassert under. Logoskiftet ble både kritisert og applaudert internt i NVE. I etatens medlemsblad Fossekallen fra mars 1958, roses vinnerutkastet fra 1954 for å ha en «dynamisk ro» over seg. «Hestens bevegelse er stoppet midt i spranget og blir båret frem på bølgene». Et av de mer uærbødige argumentene mot den nye logoen med krone og hest var at «bare ved å bytte ut de tre bokstavene NVE med SHL skulle det således bli et meget brukbart emblem for Statens Hingstutstilling på Lillehammer». Tross diskusjoner ble den nye logoen i gull og rødt godkjent og tatt i bruk på brevark, trykksaker, biler, maskiner og kraftstasjoner.
«Solkraften skaper som vi vet vatnes kretsløp, og av dette lager vi elektrisitet. En gullhest vil således være et godt nasjonal uttrykk for vasskraft og elektrisitet.» Etter at det siste utkastet var på plass, med en stilisert hest med rett man og krone i gull, slo Vassdragsvesenet fast at de hadde fått et vakkert emblem, som på en verdig måte representerte staten.
I 1998 endret NVE navn fra Norges vassdrags- og energiverk til Norges vassdrags- og energidirektorat. For å markere navnebyttet ville man forandre på logoen. Engen & Harlem designbyrå ble engasjert til å komme med forslag. Det endte sterkere rødfarge med ”permanent” på hvit hest og en ekstra rød firkant nede i høyre hjørne, slik den også står i dag.
Kilder:
Kari Ansnes (2005), «A i fokus»
Fossekallen (1956) «Vassdragsvesenets nye emblem», nr 3. s 21, NVE
Fossekallen (1958) «En merkesak» og «Vassdragsvesenets nye EMBLEM, en uærbødig betraktning», nr 1. s 22-23, NVE
Museumsordningen 