Lienfoss kraftstasjon ble oppført 1909 – 1911 av AS Svælgfos (Norsk Hydro)som svar på det store kraftbehovet på Notodden Salpeterfabrikker. I tillegg utnyttet de store stasjonene Svælgfos I og II vannføring og fossekraft i Tinnelva. Lienfossen hadde et naturlig fall på 16 meter og Hydro bygde en 21 meter høy dam over elva, som tillot stasjonen å yte 14 400 kW på det meste.
Etter noen tiårs drift var de store kraftkatedralene passé, Hydro hadde behov for mer rasjonell utnyttelse, og på 1950-tallet ble disse tre stasjonene erstattet av det nye Svælgfos kraftverk.
Hvem som tegnet Lienfoss er gjenstand for en viss tvil. Arkitektene Calmeyer og Henning Kloumann er nevnt av ulike kilder. Stasjonen var kledd med lyse granittblokker fra Østfold, og fremsto som en vakker og harmonisk bygning verdt å ta vare på.
Men akk, ca 20 år etter nedleggelsen brant stasjonen, og restene ble stående som et skjemmende monument over forsømmelse av kulturarv. På 1960-tallet produserte man isopor i kraftstasjonsbygningen og da NVEs Miljøtilsyn var på befaring i 1991 var restene bygget om for å produsere betong, og etter dette ble restene revet.
I våre dager er restene av bygningen, demningen og tømmerrenna bevart som såkalt støttende verdi til verdensarven Rjukan-Notodden Industriarv. Telemark fylkeskommune ønsker å tilgjengeliggjøre restene på en bedre måte og har et pågående prosjekt på dette.
Kilder: Telemark fylkeskommune
Ivar M. Sæveraas, NVE
Museumsordningen 