Hovedstaden Oslo, eller Kristiania som byen het den gang, fikk kommunalt elektrisitetsverk i 1892. Det var et dampkraftverk. På 1890-tallet begynte imidlertid vannkraften å få anvendelse i flere byer i Norge. I Hammerfest ble et vannkraftverk satt i drift i 1891. I 1897 fremholdt en komité at elektrisitetsverket i hovedstaden burde vurdere en overgang fra dampkraft til vannkraft. Veksten i det alminnelige elektrisitetsforbruket og krav fra sporveiene om strøm gjorde det dessuten nødvendig å øke elektrisitetsverkets produksjonskapasitet.
Elektrisitet til alminnelig forbruk gikk til å begynne med til belysning. Etter hvert ble det mer vanlig å bruke elektrisitet også til oppvarming. Dermed økte behovet for kraft. Få måneder før andre verdenskrig brøt ut i Norge i april 1940, kom vedtaket om at det kommunale Oslo Lysverker skulle bygge et kraftverk i Hol i Hallingdal. Kraftverket er et av de utvalgte anleggene i NVEs temaplan Kulturminner i norsk kraftproduksjon.
Kraftstasjonen Hol I. Foto: NVE.
Utbyggingen av Hol I startet i september samme år. Det ble imidlertid full stans i arbeidene sommeren 1943. Først etter frigjøringen i 1945 kom arbeidet i gang igjen. De to første aggregatene ble satt i drift i 1949, de to siste i 1954 og 1956. Fjernledningen på 19 mil for en spenning på 220 kV var da allerede bygd fram til transformatorstasjonen i Oslo.
Reguleringene som ble gjennomført av Oslo Lysverker i Hallingdalsvassdraget, var av stor betydning for driften av kraftverkene lenger ned i vassdraget. I dag heter Oslo kommunes kraftselskap E-CO Vannkraft. Les mer om oppgraderingen av Hol I mellom 2009-2012.
Teknisk utførelse
Hol I er bygd ut for to forskjellige fallhøyder. Begge har fall til Holselva (Høvsfjord) 598 moh. ved Hovet. Votnasiden har inntak i Varaldsetvatnet på nivå omtrent 1 000 meter over havet, og Urundasiden har inntak i Strandevatnet på noe under 1 000 meter. Bortsett fra en kobling i magasinet i Stolsvatnet og en tidligere mulighet for en forbindelse i rørgaten har Votnasiden og Urundasiden separate nedbørfelt, magasiner, tilløpssystemer og aggregater. Kraftstasjonen og utløpskanalen er felles for de to anleggene.
Hovedmagasinet for Votnasiden er dannet ved oppdemning av omtrent 14 større og mindre vatn. Magasinet er etablert ved dammer ved Stolsvatnet, Mjåvatnet og Olsendvatnet og med kanaler mellom flere av de opprinnelige vatnene. Den kjente Stolsvassdammen er den største av dammene i Votnasiden. Den 730 meter lange dammen sto ferdig i 1948. Dammens lengste del er en såkalt flerbuedam og består av 13 vertikale hvelv med spenn på 40 meter. Inntaksmagasinet i Varaldsetvatnet er oppdemt med en regulering. Fra inntaket i magasinet er det en tunnel fram til fordelingsbassenget ovenfor kraftstasjonen.
Urundasiden har inntak i Strandevatnet. Magasinvolumet er på 554 mill. m³. Urundasiden kan utnytte deler av magasinet i Stolsvatnmagasinet. Tilløpstunnelen fra inntaket i Strandevatnet til fordelingsbassenget er 17,2 kilometer og ble drevet fra fem tverrslag. Det ble arbeidet på tre skift og med seks mann på hver stuff. Utstyret var lette bormaskiner med knematere og hardmetallbor. Byggingen av steinfyllingsdammen startet i 1953, og dammen var ferdig i 1955. Damhøyden er 40 meter, og dammen har en lengde på 370 meter. Dammen ble bygd etter ”de mest moderne metoder”. Metodene besto blant annet i massetransport, utlegging og valsing av massene i dammen. Dammen har en sentral tetningskjerne av morene. Det er et fordelingsbasseng for hver av sidene.
Maskinhallen med saltak. Foto: NVE.
Kraftstasjonen er bygd i betong og har et grunnareal på 13 000 m². Bunnen er nedsprengt i fjell. Fra kraftstasjonen er det en 230 meter lang utløpstunnel til Holselva. For hvert fall er det to like store aggregater med vertikal oppstilling. På Votnasiden er det to turbiner på 45 MW hver, mens Urundasiden har to turbiner på 50 MW hver. Alle er Francisturbiner som ble levert av Kværner. De to første hadde ”verdensrekord” både for ytelse og trykkhøyde da de kom i drift i 1949. De fire luftavkjølte generatorene ble levert av NEBB. Det er to transformatorer. Begge er på 110 MVA. Transformatorene er plassert i egne celler i koblingsanlegget. Begge ble levert av ABB National i 1990 og erstattet de opprinnelige transformatorene. Koblingsanlegget ble modernisert tidlig på 1990-tallet.
Arkitektur
Etter andre verdenskrig ble det tatt i bruk mer tradisjonelle norske former. Et utslag var at saltaket igjen kom til heder og verdighet. Hol I er et eksempel på denne tendensen. Her harmonerer saltaket godt med fjellandskapet. Kraftstasjonen er tegnet av Daniel Hofflund (1897–1967). Han var på denne tiden byarkitekt i Oslo.
Begrunnelse
Hol I ble et viktig bidrag til landets og spesielt hovedstadens elektrisitetsforsyning like etter krigen. Hol I var det første kraftverket som Oslo Lysverker bygde i Hallingdal, og var en god start og en nyttig erfaring både for fortsatt utbygging i Hallingdal og de senere utbyggingene i områder som lå langt fra byer. Hol I ble bygd delvis etter planer fra før andre verdenskrig og var det siste store norske anlegget som ble bygd med rørgate og kraftstasjon i dagen. Det er til og med det største. De to første turbinene i Hol I var de største Francis-turbinene i verden både i ytelse og fallhøyde da de ble satt i drift i 1949. Rekorden gjaldt inntil de første aggregatene på 50 MW i Nedre Vinstra kraftverk kom i drift i 1953. Turbinene i Hol I var en del av utviklingen av norskproduserte Francis-turbiner for stadig høyere fall og ytelser.
Steinfyllingsdammen som stod ferdig i 1955 etter en byggetid på tre sesonger var ny innen norsk kraftutbygging. Denne damtypen ble raskt svært vanlig i Norge og har hatt en stor betydning for kraftutbyggingen. Senere er det bygd et stort antall steinfyllingsdammer, og mange av dem er betydelig større. Både kraftstasjoner i fjell og steinfyllingsdammer ble først begrunnet med krav til sikkerhet og beredskap med bakgrunn i erfaringene fra andre verdenskrig. Dersom utbyggingen hadde begynt etter krigen, hadde kraftstasjonen ganske sikkert blitt plassert i fjell. De to store dammene ved Hol I, Stolsvassdammen og Strandevassdammen, representerer to forskjellige utviklinger. Stolsvassdammen ble bygd før steinfyllingsdammene hadde fått innpass, og det ble der bygd en betongdam av en sjelden type. Nå, bortimot 60 år etter, skal flerbuedammen erstattes av en steinfyllingsdam.
Utbyggingen av Hol I var et stort prosjekt for sin tid. Det ble forsinkelser både på grunn av krigen og ressursknappheten etterpå, men dette førte trolig til at deler av anlegget fikk en annen utførelse enn først planlagt. Det er et stort, sammensatt system av magasiner og vannveier, lange tunneler, steinfyllingsdam, to ulike fall i samme kraftstasjon og høytrykks Francis-turbiner i den første fasen av en ny teknologisk tidsalder. En lite brukt damtype og kraftstasjonen og rørgaten i dagen er mer å henregne til ”gamle dager”. Men også disse er på grunn av størrelsen og teknikken viktige innslag i norsk kraftutbygging. Hol I representerer sammen med noen andre kraftverk fra denne tiden et skille i norsk kraftutbygging.
Litteratur
Johannessen, Finn Erlend (1992): I støtet. Ad Notam Gyldendal, Oslo.
Mjelstad, Hjalmar (1949): Hol kraftverks hydrauliske maskineri og elektriske anlegg. Svenska Vattenkraftföreningens Publikationer (409), Stockholm.
Thue, Lars (1994): Statens Kraft 1890–1947. Cappelen, Oslo.
Wasberg, Gunnar Christie (1967): Oslo Lysverker 1892–1967. Oslo Lysverker, Oslo.
Museumsordningen 